Jeg er så lei av tullinger med mohawkfrisyre og hornbriller.

Slutt å gå sånn.
Dere ser teite ut.

Mohawk

Hornbriller

Hvis jeg noengang får en lama......

.....så skal jeg kalle ham Dalai.
Hahahahahahaha.

WORDS #3

MORNING HAS BROKEN

Roser og flagg. Regjeringsbygget i bakgrunnen.

Blomstervegg foran regjeringsbygget.

Broken glass.

Rose på en låst dør i Torggata.

Døren er knust, men vi holder den åpen. 

Ved Domkirken

Blomsterhav foran Oslo Domkirke

WORDS #2

OSLO, 22 JULI 2011

Jeg var innom jobben og stod og snakket med en kollega, da braket kom. Bygningen ristet og vi hørte det singlet kraftig. Så ble det stille. Vi så på hverandre, jeg hadde hjertet i halsen, vi bestemte oss for å finne ut hva som hadde skjedd. Min første tanke var at noen hadde kræsjet en trailer i 160 kilometer i timen inn i bygningen vi befant oss i, men vi gikk ut i bakgården og der var alt som normalt.

Vi gikk videre ut på gaten. Synet som møtte oss der var veldig ekkelt. Overalt lå det glassskår i gatene, nesten alle førsteetasjene hadde fått blåst ut vinduene sine. Og midt oppi det hele stod det en masse folk, de sa ikke så mye. Det som var så rart, er at disse menneskene IKKE så på alle de knuste vinduene rundt omkring, som ellers hadde vært et normalt sted å se. Nei, de stod og så innover mot Youngstorget. Da skjønte jeg at det virkelig ille, ikke var alle de knuste vinduene. Men noe forferdelig mye verre, lengre fremme.

Timene som fulgte var kaotiske. Vi fikk høre at det var enten en gasseksplosjon, eller en bombe som hadde gått av ved Youngstorget ELLER regjeringsbygget. Det var snakk om at det var flere bomber plassert rundt omkring i Oslo Sentrum, og vi ble bedt om å trekke ut i mer perifere bydeler. Ingen visste hvem som stod bak, men plutselig var det en islamsk gruppe som påtok seg skylden. Jeg drog sammen med et vennepar som bor litt utenfor sentrum, og der satt vi klistret til hver vår dataskjerm og slukte alt av nyheter som veldig raskt begynte å florere på nettet. Nyhetene rullet og gikk. Vi fikk etterhvert bekreftet at det hadde gått av en bombe ved Regjeringsbygget.

Men så begynte noen å snakke om en skyteepisode på Utøya. Vi som trodde at bombingen var det forferdelige som hendte Oslo og Norge denne fredags ettermidagen i juli. Men den virkelige enorme katastrofen var enda ikke over.

Etter som timene gikk ble det mer og mer bekreftet at det som skjedde på Utøya, ikke kunne betegnes som annet enn en massakre. Da jeg la meg i går kveld, var det snakk om at 10 var døde. Da jeg våknet i dag, var tallet 80. Da jeg leste det, føltes det som om det falt tusen is-nåler innvendig.

Etterhvert så jeg innslaget på VG nett TV, fra vannkanten, der hvor det sterkeste er selve de hysteriske skrikene. Disse skrikene som, fordi jeg vet at de desverre og grusomt nok er EKTE, spjærer meg rett i hjerterota og gjør at jeg begynner å gråte ukontrollert.

Mine tanker går til de pårørende og alle som er berørt på en eller annen måte av det som har skjedd det siste døgnet.

Det som har skjedd er GRUSOMT, BESTIALSK og ABSURD.

Her i Oslo føles det som at tiden har stoppet litt opp. Vi befinner oss i et mellomrom. Det er som at dagen i går enda ikke er slutt. Jeg og de fleste av mine nærmeste venner her i Oslo har stort sett vært våkne hele tiden.

Dagen i går begynte som en helt vanlig dag, og ble forvandlet til en grusom og kaotisk ettermiddag, kveld og natt.

Vi våknet til torden, militærvoktede gater, politisperringer og tallet 80.

Som en eller annen sa: 

THIS IS NOT A DAY.

WHY WOULD I WANT TO DO A THING LIKE THAT?

"Choose life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television, Choose washing machines, cars, compact disc players, and electrical tin can openers. Choose good health, low cholesterol and dental insurance. Choose fixed-interest mortgage repayments. Choose a starter home. Choose your friends. Choose leisure wear and matching luggage. Choose a three piece suite on hire purchase in a range of fucking fabrics. Choose DIY and wondering who the fuck you are on a Sunday morning. Choose sitting on that couch watching mind-numbing spirit-crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pissing your last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked-up brats you have spawned to replace yourself. Choose your future. Choose life . . . But why would I want to do a thing like that?"

Dette sitatet er hentet fra Trainspotting, filmen som sammen whitetrash-teen-filmen "Kids" virkelig definerte mitt tenåringsliv og gjorde at jeg fikk lyst til å utdanne meg til narkoman. 

Okey, jeg er ikke en  heroinmisbrukende noen og tjueårig skotte på begynnelsen av 90-tallet som knuller mindreårige skolepiker og putter stikkpiller oppi ræva. Og stuper nedi dass for å lete etter stikkpillene han har driti ut fordi han har diare.

Men - det ligger noe i sitatet som jeg synes beskriver mitt forhold til det å leve som "alle de andre" (hvem nå DE måtte være).

Kjører vi det "normale" løpet som alle andre, lar man være å velge selv. Man driver bare med. Og så våkner man opp en dag og er for eksempel 40 år, og lurer på hvem i all verden er det mennesket som står og ser på en i speilet.

Jeg har bare ikke lyst på noe A4-liv, okey?