WORDS #3

MORNING HAS BROKEN

Roser og flagg. Regjeringsbygget i bakgrunnen.

Blomstervegg foran regjeringsbygget.

Broken glass.

Rose på en låst dør i Torggata.

Døren er knust, men vi holder den åpen. 

Ved Domkirken

Blomsterhav foran Oslo Domkirke

WORDS #2

OSLO, 22 JULI 2011

Jeg var innom jobben og stod og snakket med en kollega, da braket kom. Bygningen ristet og vi hørte det singlet kraftig. Så ble det stille. Vi så på hverandre, jeg hadde hjertet i halsen, vi bestemte oss for å finne ut hva som hadde skjedd. Min første tanke var at noen hadde kræsjet en trailer i 160 kilometer i timen inn i bygningen vi befant oss i, men vi gikk ut i bakgården og der var alt som normalt.

Vi gikk videre ut på gaten. Synet som møtte oss der var veldig ekkelt. Overalt lå det glassskår i gatene, nesten alle førsteetasjene hadde fått blåst ut vinduene sine. Og midt oppi det hele stod det en masse folk, de sa ikke så mye. Det som var så rart, er at disse menneskene IKKE så på alle de knuste vinduene rundt omkring, som ellers hadde vært et normalt sted å se. Nei, de stod og så innover mot Youngstorget. Da skjønte jeg at det virkelig ille, ikke var alle de knuste vinduene. Men noe forferdelig mye verre, lengre fremme.

Timene som fulgte var kaotiske. Vi fikk høre at det var enten en gasseksplosjon, eller en bombe som hadde gått av ved Youngstorget ELLER regjeringsbygget. Det var snakk om at det var flere bomber plassert rundt omkring i Oslo Sentrum, og vi ble bedt om å trekke ut i mer perifere bydeler. Ingen visste hvem som stod bak, men plutselig var det en islamsk gruppe som påtok seg skylden. Jeg drog sammen med et vennepar som bor litt utenfor sentrum, og der satt vi klistret til hver vår dataskjerm og slukte alt av nyheter som veldig raskt begynte å florere på nettet. Nyhetene rullet og gikk. Vi fikk etterhvert bekreftet at det hadde gått av en bombe ved Regjeringsbygget.

Men så begynte noen å snakke om en skyteepisode på Utøya. Vi som trodde at bombingen var det forferdelige som hendte Oslo og Norge denne fredags ettermidagen i juli. Men den virkelige enorme katastrofen var enda ikke over.

Etter som timene gikk ble det mer og mer bekreftet at det som skjedde på Utøya, ikke kunne betegnes som annet enn en massakre. Da jeg la meg i går kveld, var det snakk om at 10 var døde. Da jeg våknet i dag, var tallet 80. Da jeg leste det, føltes det som om det falt tusen is-nåler innvendig.

Etterhvert så jeg innslaget på VG nett TV, fra vannkanten, der hvor det sterkeste er selve de hysteriske skrikene. Disse skrikene som, fordi jeg vet at de desverre og grusomt nok er EKTE, spjærer meg rett i hjerterota og gjør at jeg begynner å gråte ukontrollert.

Mine tanker går til de pårørende og alle som er berørt på en eller annen måte av det som har skjedd det siste døgnet.

Det som har skjedd er GRUSOMT, BESTIALSK og ABSURD.

Her i Oslo føles det som at tiden har stoppet litt opp. Vi befinner oss i et mellomrom. Det er som at dagen i går enda ikke er slutt. Jeg og de fleste av mine nærmeste venner her i Oslo har stort sett vært våkne hele tiden.

Dagen i går begynte som en helt vanlig dag, og ble forvandlet til en grusom og kaotisk ettermiddag, kveld og natt.

Vi våknet til torden, militærvoktede gater, politisperringer og tallet 80.

Som en eller annen sa: 

THIS IS NOT A DAY.

WHY WOULD I WANT TO DO A THING LIKE THAT?

"Choose life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television, Choose washing machines, cars, compact disc players, and electrical tin can openers. Choose good health, low cholesterol and dental insurance. Choose fixed-interest mortgage repayments. Choose a starter home. Choose your friends. Choose leisure wear and matching luggage. Choose a three piece suite on hire purchase in a range of fucking fabrics. Choose DIY and wondering who the fuck you are on a Sunday morning. Choose sitting on that couch watching mind-numbing spirit-crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pissing your last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked-up brats you have spawned to replace yourself. Choose your future. Choose life . . . But why would I want to do a thing like that?"

Dette sitatet er hentet fra Trainspotting, filmen som sammen whitetrash-teen-filmen "Kids" virkelig definerte mitt tenåringsliv og gjorde at jeg fikk lyst til å utdanne meg til narkoman. 

Okey, jeg er ikke en  heroinmisbrukende noen og tjueårig skotte på begynnelsen av 90-tallet som knuller mindreårige skolepiker og putter stikkpiller oppi ræva. Og stuper nedi dass for å lete etter stikkpillene han har driti ut fordi han har diare.

Men - det ligger noe i sitatet som jeg synes beskriver mitt forhold til det å leve som "alle de andre" (hvem nå DE måtte være).

Kjører vi det "normale" løpet som alle andre, lar man være å velge selv. Man driver bare med. Og så våkner man opp en dag og er for eksempel 40 år, og lurer på hvem i all verden er det mennesket som står og ser på en i speilet.

Jeg har bare ikke lyst på noe A4-liv, okey?

Om jordbær, snegler og vaktmestere.

Jeg er litt redd for vaktmesteren min.

Det er ikke sånn at jeg egentlig tror han er farlig, han har tvert i mot ved flere anledninger vist seg å være svært behjelpelig, nyttig og snill.

Jeg er bare redd for å få et personlig forhold til ham. Jeg er rett og slett redd for å snakke for mye med ham. Grunnen til det er at jeg har tenkt å anskaffe meg et dyr snart. Gjerne en katt (eller en liten hund, Arapapegøye eller huskanin) for eksempel. Og her hvor jeg bor, er det ikke lov til å ha dyr. Og dersom jeg blir venn med vaktmesteren, så kommer han kanskje til å begynne å stikke innom av og til, ikke sant? Da vil han oppdage at jeg har smuglet inn en katt (eller en liten hund, Arapapegøye eller huskanin). Og så kommer han til å anmelde meg til Olav Thon.

I sted skulle jeg ut med søpla, og jeg holdt nesten på å la det være fordi at jeg så at vaktmesteren stod i bakgården og snakket med noen av de andre beboerne.

Men jeg klarte å snike meg forbi vaktmesteren og slengte søpla i den slimete, militærgrønne kontaineren som står i bakgården nettopp for slike anledninger.

Og så stakk jeg ut for å kjøpe jordbær.

Tror dere foresten av snegler er skadelige å spise?

Jeg kjøpte jordbær i sted, og jeg var skikkelig sulten så jeg bare heiv innpå.

Hadde minst gaffla i meg halve jorbærkurven før jeg oppdaget alle de bittesmå sneglene som klaset seg sammen rundt omkring på alle jordbæra.

Jaja, det er værst for sneglene. Tror det uansett er de som kommer u-heldigst ut av det.

WORDS #1

FINE PEPPERBØSSER

Okei, hvis dere ikke greier å la anledningen til å følge tradisjonen gå forbi dere, og dere tenker å forære deres 30 år gamle venninne en pepperbøsse i bursdagspresang, så kan dere i det minste være litt kreative og finne en pepperbøsse som ikke ser ut som .....tja...."alle andre pepperbøsser".
Her er noen fine eksempler:

Til bursdagen min fikk jeg ei pepperbøsse i presang....

...Gjett hvor gammel jeg ble?

Å fylle 30 var noe jeg hadde grudd meg til, kjempet mot, fortvilt over, men først og fremst FORTRENGT i lang tid. Men så var dagen der.
BOOM!! Jeg var 30, liksom. POFFF!!!!

Men det er greit nok. Man kan ikke bare skru av klokka den dagen man fyller 26 og så slipper man å bli eldre. ALLE fyller 30 en gang i løpet av livet, i hvertfall om de ikke er svært uheldige. For det er kjipt å bli 30 ja, men alternativet er nok langt verre.

30 er ingen alder. Neida.

Men her er sakens kjerne:
Når man fyller 30, er kvinne og samtidig SINGEL, mister man sin attraktivitet, tiltrekningskraft, luktesans, integritet, fruktbarhet, mulighet for et lykkelig ekteskap og en hel masse andre fantastiske ting som man mesket seg med i 20-årene uten å ofre det en tanke.
Kort sagt, man forvandles til en PEPPERMØ.
Du vet, det eventyret der Askepott drar på slottsball i en nydelig kjole og med stramme tjenere i en lekker vogn? Klokka tolv er hele stasen slutt. Tjenerne blir til små, hvite mus, skoene hennes blir til opptygde Adidas-slipperser og kjolen forvandles til to hullete gardiner fra Narvesen.
Akkurat sånn er det å fylle 30. Innen klokka tolv må Askepott klare å gjøre inntrykk på drømmeprinsen, ellers så mister hun alt hun har skaffet seg av ting som kan gjøre nettopp det mulig for henne.
Og parallelt nok, så er det sånn i virkeligheten, at innen vi er 30, er vi kvinner nødt til å finne oss en mann som kan være medprodusenter til våre respektive avkom.
Hvis ikke blir puppene våre til støv og musa vår forvandles til en bever med hoggtenner.
Sorry jenter, klokken er slagen.

Det å få pepper til bursdagen, betyr at man har rukket å fylle 30 uten å ha noen vellykket "Plus one" ved sin side. Sakte har man pakket opp pepperbøssen under medlidende og bekymrede blikk fra resten av bursdagsselskapet. Og de av ens single venner som enda ikke har fyllt det magiske tallet, ser nervøst på hverandre og tenker: Er jeg den neste?
Svaret er i veldig mange tilfeller JA.
Sånn. Der fikk du den. Og når DU blir 30 kan du tygge deg i drøvelen på at jeg skal pakke inn den største pepperbøssa jeg finner og forære deg i bursdagspresang.

Greia er at jeg med dette innlegget markerer starten på en helt ny tilværelse i mitt "litt lange liv", nemlig en tilværelse som (og jeg kan ikke la være å humre litt over det lett pretensiøse og hipsteraktige ordet) BLOGGER.

Jaja. Forandring i tilværelsen fryder. Nå har jeg startet blogg.
Velkommen!