Jeg var innom jobben og stod og snakket med en kollega, da braket kom. Bygningen ristet og vi hørte det singlet kraftig. Så ble det stille. Vi så på hverandre, jeg hadde hjertet i halsen, vi bestemte oss for å finne ut hva som hadde skjedd. Min første tanke var at noen hadde kræsjet en trailer i 160 kilometer i timen inn i bygningen vi befant oss i, men vi gikk ut i bakgården og der var alt som normalt.
Vi gikk videre ut på gaten. Synet som møtte oss der var veldig ekkelt. Overalt lå det glassskår i gatene, nesten alle førsteetasjene hadde fått blåst ut vinduene sine. Og midt oppi det hele stod det en masse folk, de sa ikke så mye. Det som var så rart, er at disse menneskene IKKE så på alle de knuste vinduene rundt omkring, som ellers hadde vært et normalt sted å se. Nei, de stod og så innover mot Youngstorget. Da skjønte jeg at det virkelig ille, ikke var alle de knuste vinduene. Men noe forferdelig mye verre, lengre fremme.
Timene som fulgte var kaotiske. Vi fikk høre at det var enten en gasseksplosjon, eller en bombe som hadde gått av ved Youngstorget ELLER regjeringsbygget. Det var snakk om at det var flere bomber plassert rundt omkring i Oslo Sentrum, og vi ble bedt om å trekke ut i mer perifere bydeler. Ingen visste hvem som stod bak, men plutselig var det en islamsk gruppe som påtok seg skylden. Jeg drog sammen med et vennepar som bor litt utenfor sentrum, og der satt vi klistret til hver vår dataskjerm og slukte alt av nyheter som veldig raskt begynte å florere på nettet. Nyhetene rullet og gikk. Vi fikk etterhvert bekreftet at det hadde gått av en bombe ved Regjeringsbygget.
Men så begynte noen å snakke om en skyteepisode på Utøya. Vi som trodde at bombingen var det forferdelige som hendte Oslo og Norge denne fredags ettermidagen i juli. Men den virkelige enorme katastrofen var enda ikke over.
Etter som timene gikk ble det mer og mer bekreftet at det som skjedde på Utøya, ikke kunne betegnes som annet enn en massakre. Da jeg la meg i går kveld, var det snakk om at 10 var døde. Da jeg våknet i dag, var tallet 80. Da jeg leste det, føltes det som om det falt tusen is-nåler innvendig.
Etterhvert så jeg innslaget på VG nett TV, fra vannkanten, der hvor det sterkeste er selve de hysteriske skrikene. Disse skrikene som, fordi jeg vet at de desverre og grusomt nok er EKTE, spjærer meg rett i hjerterota og gjør at jeg begynner å gråte ukontrollert.
Mine tanker går til de pårørende og alle som er berørt på en eller annen måte av det som har skjedd det siste døgnet.
Det som har skjedd er GRUSOMT, BESTIALSK og ABSURD.
Her i Oslo føles det som at tiden har stoppet litt opp. Vi befinner oss i et mellomrom. Det er som at dagen i går enda ikke er slutt. Jeg og de fleste av mine nærmeste venner her i Oslo har stort sett vært våkne hele tiden.
Dagen i går begynte som en helt vanlig dag, og ble forvandlet til en grusom og kaotisk ettermiddag, kveld og natt.
Vi våknet til torden, militærvoktede gater, politisperringer og tallet 80.
Som en eller annen sa:
THIS IS NOT A DAY.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar