"Choose life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television, Choose washing machines, cars, compact disc players, and electrical tin can openers. Choose good health, low cholesterol and dental insurance. Choose fixed-interest mortgage repayments. Choose a starter home. Choose your friends. Choose leisure wear and matching luggage. Choose a three piece suite on hire purchase in a range of fucking fabrics. Choose DIY and wondering who the fuck you are on a Sunday morning. Choose sitting on that couch watching mind-numbing spirit-crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pissing your last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked-up brats you have spawned to replace yourself. Choose your future. Choose life . . . But why would I want to do a thing like that?"
Dette sitatet er hentet fra Trainspotting, filmen som sammen whitetrash-teen-filmen "Kids" virkelig definerte mitt tenåringsliv og gjorde at jeg fikk lyst til å utdanne meg til narkoman.
Okey, jeg er ikke en heroinmisbrukende noen og tjueårig skotte på begynnelsen av 90-tallet som knuller mindreårige skolepiker og putter stikkpiller oppi ræva. Og stuper nedi dass for å lete etter stikkpillene han har driti ut fordi han har diare.
Men - det ligger noe i sitatet som jeg synes beskriver mitt forhold til det å leve som "alle de andre" (hvem nå DE måtte være).
Kjører vi det "normale" løpet som alle andre, lar man være å velge selv. Man driver bare med. Og så våkner man opp en dag og er for eksempel 40 år, og lurer på hvem i all verden er det mennesket som står og ser på en i speilet.
Jeg har bare ikke lyst på noe A4-liv, okey?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar